Nye organisasjonsformer. Governance-perspektivet - en fruktbar tilnærming i en norsk kontekst?

Abstract

Framveksten av nye organisasjonsformer i offentlig sektor har fått mye oppmerksomhet. Både den teoretiske og politiske debatten har vært og er preget av at offentlig sektor er i endring. Man står overfor en ny situasjon hvor det blir stadig vanskeligere å opprettholde en stor offentlig sektor og en sentral styring av den (Hirst 1994 og Rhodes 1997). Hirst (1994) hevder bl a at hovedutfordringen for vestlige liberale demokratier ikke lenger er klassemotsetninger, men mer diffuse sosiale problemer som håndteres mindre godt innenfor eksisterende sentraliserte byråkrati og representative strukturer. Også i Norge er debatten om fornyelse av offentlig sektor svært aktuell, jf den politiske debatten hvor Jørgen Kosmo som arbeids- og administrasjonsminister står i spissen for modernisering av offentlig sektor og forskningsprogrammet ”Offentlig sektor i endring” hvor man har som formål å skaffe bedre innsikt i bla spørsmål om forholdet mellom det offentlige og det private og hvordan arbeidsdelingen bør være. På kommunenivå har det de siste 20 år pågått en rekke reformer. Man har sett stor reformvilje og åpenhet for eksperimenter med hensyn til organisasjonsmodeller (Offerdal og Aars 2000). På tjenestesiden ser man ulike former for formalisert samarbeid med andre enn offentlige aktører, som utkontraktering, brukermedvirkning, nærmiljøutvalg og områdebaserte utviklingsgrupper. Dette bidrar til et behov for nye styringsformer og/eller omarbeiding og tilpasning av gamle. Spørsmålet er om governance kan beskrive en slik ny styringsform. Formålet med dette notatet er å beskrive nærmere hvordan vi kan forstå governance som teoretisk perspektiv og hvordan man kan gripe det empirisk. Bakgrunnen er at begrepet har mange betydninger og i en del sammenhenger også har endret innhold og bruk over tid. Det er derfor et behov for en nærmere klargjøring av perspektivet og hvorvidt, eller under hvilke betingelser, det kan være fruktbart som tilnærming i en norsk kontekst.