| dc.description.abstract | Når norske omsorgsarbeidere kommer ut fra høgskolen til virkelighetens arbeidsoppgaver, er en vesentlig del av deres faglig grunnlag av teoretisk art. Et sentralt teoriområde er etikk.
Det prosjekt som ligger til grunn for denne avhandling utforsker hvordan etiske problemstillinger melder seg og blir møtt i den praktiske hverdagen.
Gjennom en veiledningsavtale er fem vernepleiere fulgt gjennom det første året i sitt arbeidsforhold på forskjellige institusjoner. Deres refleksjoner, skriftlige så vel som muntlige, ligger til grunn for avhandlingens temaområder: paternalisme og ikke-intervensjon, nærhet og distanse, grenser og integritet, og profesjonell identitet.
Et annet utgangspunkt for avhandlingen er NOU 1991:20 Rettsikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming, som hevder at alle mennesker, også psykisk og fysisk handikappede, har rett til et seksualliv. Ved nærmere ettersyn inneholder denne påstanden en definisjon av seksualitet, som gjør at retten i virkeligheten viser seg at være kjønnet mannlig og at den tilsvarende plikt viser seg at være kjønnet kvinnelig.
Avhandlingen avdekker at begrepet ”menneske” inneholder en norm. Denne norm fører tilbake til behov som er satt av ” en sunn og hvit mannsperson mellom 20 og 50 år”.
Resultatet er en marginalisering av enhver form for viten og seksualitet som avviker fra denne norm, når annerledesheten består i kjønn, kropp, viten, rase, seksuell orientering, kultur, religion etc.
I avhandlingens teoretiske diskusjon stilles det spørsmålstegn om de universelle etiske prinsipper som det tradisjonelt sett undervises i på høgskoler gir tilstrekkelig oppmerksomhet til den mangfoldige kompleksitet som relasjoner og interaksjon mennesker imellom er fylt med. Rommer disse prinsipper forståelse for kjønnforskjeller og maktforhold? Er ”mennesket” i vårt såkalte menneskesyn et kjønnløst vesen? En viktig påstand i avhandlingen er at epistemologi er en kjønnet vitenskap og at veien ut av en mannlig ”universell” dominans er å anerkjenne seksuell differens som et grunnleggende erkjennelsesteoretisk fenomen.
Ved belysning av disse problemstillingenes innvirkning på så vel undervisning i etikk som utøvelse av etikk i praksis legger avhandlingen et grunnlag for en annerledes samtale om etikkens teoretiske og praktiske fundament.
Når norske omsorgsarbeidere kommer ut fra høgskolen til virkelighetens arbeidsoppgaver, er en vesentlig del av deres faglig grunnlag av teoretisk art. Et sentralt teoriområde er etikk.
Det prosjekt som ligger til grunn for denne avhandling utforsker hvordan etiske problemstillinger melder seg og blir møtt i den praktiske hverdagen.
Gjennom en veiledningsavtale er fem vernepleiere fulgt gjennom det første året i sitt arbeidsforhold på forskjellige institusjoner. Deres refleksjoner, skriftlige så vel som muntlige, ligger til grunn for avhandlingens temaområder: paternalisme og ikke-intervensjon, nærhet og distanse, grenser og integritet, og profesjonell identitet.
Et annet utgangspunkt for avhandlingen er NOU 1991:20 Rettsikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming, som hevder at alle mennesker, også psykisk og fysisk handikappede, har rett til et seksualliv. Ved nærmere ettersyn inneholder denne påstanden en definisjon av seksualitet, som gjør at retten i virkeligheten viser seg at være kjønnet mannlig og at den tilsvarende plikt viser seg at være kjønnet kvinnelig.
Avhandlingen avdekker at begrepet ”menneske” inneholder en norm. Denne norm fører tilbake til behov som er satt av ” en sunn og hvit mannsperson mellom 20 og 50 år”.
Resultatet er en marginalisering av enhver form for viten og seksualitet som avviker fra denne norm, når annerledesheten består i kjønn, kropp, viten, rase, seksuell orientering, kultur, religion etc.
I avhandlingens teoretiske diskusjon stilles det spørsmålstegn om de universelle etiske prinsipper som det tradisjonelt sett undervises i på høgskoler gir tilstrekkelig oppmerksomhet til den mangfoldige kompleksitet som relasjoner og interaksjon mennesker imellom er fylt med. Rommer disse prinsipper forståelse for kjønnforskjeller og maktforhold? Er ”mennesket” i vårt såkalte menneskesyn et kjønnløst vesen? En viktig påstand i avhandlingen er at epistemologi er en kjønnet vitenskap og at veien ut av en mannlig ”universell” dominans er å anerkjenne seksuell differens som et grunnleggende erkjennelsesteoretisk fenomen.
Ved belysning av disse problemstillingenes innvirkning på så vel undervisning i etikk som utøvelse av etikk i praksis legger avhandlingen et grunnlag for en annerledes samtale om etikkens teoretiske og praktiske fundament. | en |
