“Det er jo lek og læring, sant?”: Konstruksjon av profesjonelle identiteter og kritiske standpunkt

Abstract

Samtidig som presset har økt på barnehageinstitusjonen om å innføre tidlig innsats-strategier det siste tiåret, har et stadig større antall norske barnehageforskere funnet det nødvendig å forsvare barns rett til å leke. Mange er kritiske til at formelle læringsmetoder går på bekostning av leken.

I denne artikkelen analyserer jeg intervjuer med norske barnehagelærerstudenter som tok et utenlandssemester i Nicaragua. Jeg vil vise hvordan informantene konstruerte profesjonelle identiteter ved å dikotomisere lek og undervisning/formelle læringsmetoder. Studiet inkluderte tre ukers praksis i lokale barnehager. Artikkelen tar utgangspunkt i intervjuer i forbindelse med informantenes praksiserfaringer. Jeg har fortolket intervjuene ved hjelp av Dorothy Smiths (1978, 2005) sosiologiske perspektiv på språklig konstruksjon.

Informantene distanserte seg fra undervisningsaktiviteter de observerte i de nicaraguanske barnehagene. De identifiserte seg gjennomgående med pedagogikkdiskurser knyttet til nordisk barnehagetradisjon. At dette skjedde er ikke nødvendigvis overraskende. Et interessant trekk ved intervjuene er at informantene utelukket diskurser om økt læringspress i sine beskrivelser av norske barnehager. En viktig side ved artikkelen er måten den viser hvordan identifisering blir gjort, og hvordan fagdiskurser brukes.

While the pressure on day care institutions to implement early intervention strategies has been immense during the last decade, an increased number of Norwegian kindergarten researchers find it necessary to defend children’s right to play. One of the strongest objections is that formal learning methods absorbs time that could have been utilized for playing activities.

In this article I analyse interviews with Norwegian kindergarten teacher students who did a one term course in Nicaragua. I will show how the informants constructed professional identities by dichotomising play and teaching. The studies included three weeks of teacher training practice in local kindergartens. I interpret the interviews through Dorothy Smith’s (1978, 2005) sociological theories on language construction.

The informants distanced themselves from teaching activities they observed in Nicaraguan kindergartens. Simultaneously, they strongly identified with traditional Nordic pedagogics, in particular children’s play as a method of learning. That this happened is not necessarily surprising. An interesting feature of the interviews is that informants excluded discourses on increased learning pressure in their descriptions of Norwegian kindergartens. An important aspect of the article is the way it shows how identification is being done, and how professional discourses are applied.