| dc.description.abstract | Studien belyser erfaringer med utprøving en ny modell for praksisstudier hvor hensikten var å utvikle studentenes organisatoriske kompetanse. Praksisperioden var den siste til et deltidskull ved bachelorutdanningen i sykepleie. Studentkullet var inndelt i fire grupper, baser, i kommunehelsetjenesten. Hensikten var å utvikle studentenes kompetanse i å samhandle med ulike enheter innad i kommunen, mellom kommune og spesialisthelsetjeneste og med andre yrkesgrupper. Evalueringen av modellen er gjort gjennom fokusgruppeintervju av studenter og veiledere og en spørreskjemaundersøkelse rettet mot studentene. Funn viser at hvordan praksisstedet organiserer læresituasjoner for studentene er avgjørende for hvordan studentene opplever sitt læringsutbytte. Forhåndsdefinering av konkrete læresituasjoner, inndeling av en 9 ukersperiode i tre deler: direkte pasientkontakt, hospitering og saksbehandling ble vurdert meget utbytterikt. Arbeidskrav og eksamensoppgave, forut for og i løpet av praksisperioden, som tar utgangspunkt i praksiserfaringer fremmer integreringen av teori og praksis. Medstudenter vurderes som viktig for læring. Gruppepraksis og tospann praksis var metoder for å utvikle praksisfelleskapet.
De fleste opplevde gode samarbeidsrelasjoner, både innad i egen virksomhet og mellom behandlingsnivåene. Noen erfarte negative holdninger til samarbeid både hos ansatte fra egen og andre yrkesgrupper. Revirtenkning og hvordan ledelse ble utført, ble oppgitt som mulige forklaringer på dette. | nb_NO |
