Samarbeid uten fellesskap : om individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid
Doctoral thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/147767Utgivelsesdato
2007-05Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
I denne avhandlingen ser jeg nærmere på innføringen av individuelle planer i
kommunalt psykisk helsearbeid. Fra 1.7.2001 fikk personer som har behov for
langvarige og koordinerte tjenester rett til en individuell plan. En individuell
plan skal bidra til at tjenestetilbudet bygger på brukermedvirkning og blir mer
individuelt tilpasset, samtidig som det skal være helhetlig og samordnet.
Hensikten med avhandlingen er å se om en individuell plan virkelig bidrar til å
nå de målene man satte seg. Problemstillingen i avhandlinger er derfor: Hvordan
ivaretas målene med individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid?
Individuelle planer kan oppfattes som organisasjonsoppskrift med
utgangspunkt i det som kalles New Public Management (NPM). De fremstår
dermed som hjelpemidler bygget på en rasjonell-instrumentell logikk. Psykisk
helsearbeid er derimot en sektor preget av ulike faglige tilnærminger, uklare
sammenhenger mellom årsak og virkning, og tjenestemottakere med diffuse og
komplekse behov. På mange måter synes det derfor som om forutsetningene
bak de individuelle planene om at klare mål og behov skal kunne konkretiseres i
bestemte tiltak, møter særlige utfordringer i psykisk helsearbeid. Begrunnelsen
for å velge dette temaet for denne avhandlingen er nettopp knyttet til en
undring over hva som vil skje i en sektor preget av uklarheter når man innfører
et hjelpemiddel forankret i en rasjonell instrumentell logikk.Undersøkelsen bygger på intervjuer med ansatte og observasjoner av
ansvarsgruppemøter i forbindelse med individuelle planer. Denne tilnærmingen
ble valgt ut fra en antagelse om at man ville bruke ansvarsgruppene til å
samarbeide om å utvikle den individuelle planen.
Resultatene viser at begrensninger i brukermedvirkning i stor grad er et resultat
av manglende ressurser og begrenset tiltaksrepertoar i kommunene. Innenfor de
rammene som finnes er tjenesteyterne positive til å gi tjenestemottakerne
innflytelse på utformingen av tiltakene. Det er likevel få av tjenestemottakerne
som klarer å utnytte denne muligheten. En viktig forutsetning for at
tjenestemottakerne skal kunne utnytte arbeidet med individuelle planer til økt
brukermedvirkning, er at de både har klare mål og at de forstår hensikten med å utforme en individuell plan. Dette er forutsetninger som i liten grad synes
oppfylt innen psykisk helsearbeid.
Også samarbeid og helhetlige tilbud påvirkes i stor grad av andre faktorer enn
den individuelle planen. I praksis synes forhold som forståelse for
rehabiliteringsideologien, kommunens organisering, profesjonelle grenser,
holdninger og samarbeidskompetanse å sette rammer for samarbeidet. Den
individuelle planen medvirker likevel til at de ulike tjenestene tilpasser seg
hverandre. Det er dessuten åpenbart at koordinatorene tar et særlig ansvar for
at tilbudet til tjenestemottakerne blir helhetlig og samordnet. Den individuelle
planen synes klart å være en medvirkende årsak til at de aktuelle tjenesteyterne
tar et slikt ansvar for helhet og samordning. Undersøkelsen viser også at
ansvarsgrupper kan være en arena der det er muligheter både for å samarbeide
og for å komme frem til pragmatiske løsninger. Det viktigste er likevel at dette
er en arena der tjenestemottakerne kan utøve innflytelse.Konklusjonen i avhandlingen er at det er behov for å styrke måloppnåelsen
med individuelle planer. Avhandlingen skisserer ikke på noen entydige
løsninger, men peker på at en mulighet for å finne løsninger kan være gjennom
et mer aktivt samarbeid mellom overordnete myndigheter, tjenesteytere,
tjenestemottakere og forskere. Det anbefales at aktuelle strategier legger vekt på
styrking av tjenestemottakerne og på bevisstgjøring og endring av
arbeidsformer blant tjenesteyterne.
Utgiver
Karlstads universitet. Fakulteten för ekonomi, kommunikation och ITSerie
Karlstad University Studies2007:15