Exploring The Body–Landscape Relationship Through Dance Film

Abstract

In this paper, I reflect on the body–landscape relationship based on my experience with directing and choreographing my dance film Human Habitat in which a dancer takes us on a journey from a sustainable to a destructive relationship with the Arctic landscape. I outline the background and thoughts involved in producing a dance film in the Arctic and analyse the characteristics of the dancer’s bodily interventions with the landscape. I investigate the properties of being embedded in a processual landscape and examine the consequences of these properties for choreographing movement in a landscape. I further outline how the film evokes kinaesthetic empathy and therefore fulfils my intention of bringing the Arctic into people’s awareness. My examination has a phenomenological approach, and I draw on processual theories of landscape, material specificity and kinaesthetic empathy.

I denne artikkelen vil jeg reflektere over forholdet mellom kropp og landskap basert på min erfaring med å regissere og koreografere dansefilmen min Human Habitat. En danser tar oss med på en reise fra et bærekraftig til et destruktivt forhold til det arktiske landskapet. Jeg skisserer bakgrunnen og tankene om å produsere en dansefilm i Arktis og analyserer egenskapene til kroppslige intervensjoner med landskapet. Jeg undersøker egenskapene ved å være innebygd i et prosessuelt landskap og undersøker hvilke konsekvenser disse egenskapene har for å koreografere bevegelser i landskap. Jeg skisserer også hvordan filmen fremkaller kinestetisk empati og derfor kan oppfylle intensjonene mine om å bringe Arktis til folkets bevissthet. Min undersøkelse har en fenomenologisk tilnærming, og jeg trekker på prosessuelle teorier om landskap, materialspesifisitet og kinestetisk empati.